Bakgrunn
Emil Rummelhoff var født i Mandal i 1859. Han utdannet seg til maler og gikk i lære hos sin far fra 1871 til 1881. Senere videreutdannet han seg hos Wilhelm Krogh i Kristiania og ble dekorasjonsmaler.
1 1886 fikk han håndverksbrev. I 1887 slo han seg ned i Arendal.
Ett av hans store arbeider var å male dekorasjonene i Rådhusets festsal etter den store ombyggingen i 1891. Denne ombyggingen ble gjort i forbindelse med at kong Oscar 2. besøkte byen.
Rummelhoff reiste siden til Berlin med statsstipend. I slutten av 90-årene oppholdt han seg i Chicago i 4 år, men kom tilbake til Arendal og ble her til sin død i 1948.
Rummelhoff var en ivrig seiler og skutemaler. Flere av hans skutebilder befinner seg ved Aust-Agder kulturhistoriske senter og i Smith-Sørensens sjøfartsmuseum på Tromøy.
Emil Rummelhoff var svært musikalsk, han hadde en god tenorstemme og var medlem i både Håndverkforeningens kor og Arendals Kristelige Felleskor.
Dessuten skrev han sanger og viser, revyviser og leilighetssanger. Mest kjent er «Sang til Arendal» og «Mærdøvisa».
Sangen til Arendal
Sangen ble mest sannsynlig komponert i 1916. Første trykk av sangen kom i 1920.
Den ble trykket hos P.M. Danielsen. Først i 1935 ble det inngått en avtale mellom Rummelhoff og P.M. Danielsen om retten til trykking av sanger. For denne rettigheten ble det betalt kr. 100.
Melodien har Rummelhoff selv komponert. Harmoniseringen ble foretatt av organist i Trefoldighetskirken gjennom 50 år, Alfred Theodor Olsen. Han laget forøvrig en egen melodi til Arendals-sangen.
Det er Rummelhoffs egen melodi som seiret.
Det 5. verset
Opprinnelig laget Rummelhoff et 5. vers til sangen. Gudrun Knutsen, Rummelhoffs gode nabo i Barbu i alle år, fortalte at Rummelhoff sørget over at man hadde sløyfet siste verset. Det lyder slik:
«Og vi roper i dag
et hurra for vårt flagg,
et hurra for vår by,
for av den er vi kry.
For vår konge, vårt land
for vårt folk, sjømannsstand
Og for kvinnen især
som vi alle har kjær.»
Kilder:
Gunleif Myhren: «Sang til Arendal» i Sånn var det. Arendal historielag. Årbok nr. 2. 1996.