Conrad Schwach er kanskje mest kjent for sin usedvanlig åpenhjertige selvbiografi Erindringer af mit Liv 1790-1830. Erindringene er en av svært få kjente førstehåndsskildringer av livet i Norge før, under og etter 1814.
Manuskriptet var ukjent inntil det i 1963 dukket opp i et antikvariat. Det befinner seg nå ved Aust-Agder kulturhistoriske senter. Det foreligger nå en komplett, forseggjort utgave av dette interessante manuskriptet. Det er tilrettelagt og redigert av Arild Stubhaug og Kamilla Aslaksen.
Maleri av Conrad Nicolay Schwach
Livsløpet
Conrad Schwach var et vidunderbarn som tidlig lærte å lese og skrive både norsk og latin. Han tilhørte det siste kullet av norske elever som måtte reise til København for å avlegge eksamen artium. Han oppnådde å bli beste student i 1812.
Schwach begynte å studere medisin. På grunn av morens død måtte han forlate København. Han oppgav medisinstudiet og skiftet over til jusstudiet ved det nyopprettede norske universitetet.
Schwach opparbeidet seg aldri noen sterk interesse for jussen. En rik onkel støttet Schwach økonomisk slik at han kunne boltre seg i hovedstadens fornøyelsesliv. Han ble aktiv i Kristianias teater- og musikkliv.
Det var på denne tiden han utgav noen dikt som ble stemplet som utuktige og i strid med «bluferdighetslovene». Han klarte å unngå straffeforfølgelse, tok juridisk embetseksamen i 1818 og begynte å arbeide på et advokatkontor i Oslo.
Høsten 1820 giftet Schwach seg med Anne Margrethe Heide. De hadde da vært forlovet i 9 år. Kona døde allerede i 1836.
I 1837 ble Schwach ”slaktet” som forfatter. Det var i Wergeland og Welhavens tid og nye idealer for diktning var i ferd med å bryte gjennom. Schwachs diktning ble vurdert å tilhøre en «forloren tid».
Gjennom sitt private og offentlige virke skildret Schwach mennesker fra alle samfunnslag, men det er særlig borgerskapet som blir «avkledd». Mange blir stemplet som ubegavete, forfyllede, illeluktende og latterlige. Både kvinner og menn blir skildret for deres tilbøyeligheter til erotiske utskeielser og drikkfeldighet.
Schwach forteller også hvordan han satt barn på opptil flere tjenestejenter. Det skjedde i en periode han seinere ville ønske han kunne utslette av sitt liv.
I Schwachs verden er fyll, hor, festing og fråtseri en del av den daglige orden i Norge. Hvis en legger til grunn at Schwachs beskrivelser er representativ for tilstanden i Norge, vil en lettere forstå hvorfor religiøs vekkelse og moralsk opprustning fikk så sterk gjennomslag senere i århundret.
Hadde hans erindringer kommet ut i samtiden, ville han øyeblikkelig ha blitt stilt for retten for injurier og ærekrenkelser. Også i dag ville liknende utsagn høyst sannsynlig havnet i rettsapparatet.
Noen eksempler fra boken
Schwach foretrakk å leve i «Usædelighed» i hovedstaden framfor å gifte seg. Han var ofte i pengeknipe ettersom han festet, drakk og forførte «fruentimmer». Da han endelig valgte å gifte seg, flyttet han til Arendal for å bli sakfører. Det var for utrygt å forbli i Christiania.
For det første hadde han pådratt seg gjeld etter sin hemningsløse livsstil. For det andre fryktet han at ektefellen kunne komme til å oppdage ting hun «…ikke skulde lære å kjenne». Byen var tross alt ikke så stor, og Schwach hadde et betydelig rykte som såkalt libertiner og levemann etter betydelige mengder nattlig «Qvindfolkcommers».
Schwach mente at Arendal hadde en «en hæslig Kirke». Han bedømte sognepresten, Johan Ernst Gunnerus Krog, som en ubegavet predikant og «yderst svag i Pennen». Men, skriver Schwach, han hadde et godt hode. Han stod høyt i kurs hos allmuen som måtte ta til takke med «maadelige Prekener».
En dag ble Krog irettesatt av biskop Munch. Krog «bruste da opp» og skrev et slett og høyst upassende svar. Han viste det til Schwach som øyeblikkelig innså at et slikt brev ville skape store problemer for Krog.
Schwach avfattet et alvorlig og skarpt tilsvar som ikke ville føre til ubehageligheter for Krog. Dette gledet Krog og etter dette rådførte han seg ofte med Schwach. Schwach skriver dessuten at han heretter ofret 3 Daler til kirken hver jul og pinse.
Schwach og Krog ble gode venner, ikke minst takket være at presten også var en venn av bordet og selskapslivets gleder.
Lærerstanden raget etter Schwachs mening ikke særlig høyt. Degnen Hackenberg var lærer ved Borgerskolen. Han hadde vært student, men han var en innskrenket og høyst ubetydelig person. Samtidig ble han vurdert som godmodig.
Den andre læreren ved Borgerskolen, Krohn, var en gammel student, som hadde «ligget ved Universitetet i København» uten å ha oppnådd embetseksamen. Han var temmelig gammel og «meget sløv». Læreren ved fattigskolen, Abildgaard, var seminarist og som de fleste slike personer affektert og noe innbilsk. Imidlertid hadde han tilstrekkelige kunnskaper for lærerjobben. Jobben røkte han forsvarlig.
Organisten Franck får sitt pass påskrevet. Han var stadsmusikant og trakterte flere instrumenter, «deriblandt best Violin”. Men han var en drukkenbolt. Den neste organisten, Andreas Pihl var etter Schwachs vurdering brukbar. Derimot gir han et lite hyggelig portrett av konen. «Han var gift med et kjøbenhavnsk Fruentimmer, som engang havde været smuk, og som fremdeles ved Sminke og Pynt søgte at erstatte Ungdommens falmede Blomster».
Om byfogd Nicolai Henrik Jæger har Schwach mye å berette. «Som Jusist var han noget nær uvidende; og jeg havde den Tilfredsslillelse, at naar han i Domme forkastede min Paastand, blev de næsten bestandig af Overdomstolene underkjendte og min Paastand befulgt. Som Politiemester var han et rent Nul, og et uslere Politievæsen end Arendal paa den Tid ladr sog neppe tænke.»
Det er tydelig at Schwach har liten tiltro til juristene i området. Sorenskriver Andreas Finne var angivelig meget uvitende og «hans Domme vare ofte rene Misfostre». Som overformynder var han ytterst skjødesløs og måtte til sist søke avskjed.
Fogden i Nedenæs kommer heller ikke gjennom nåløyet til Schwach. Han skriver følgende: "Den daværende Foged i Nedenæs, Kreidal, var en meget original Person. Han var usædvanlig stygg, liden af Væxt, indskrænket af Begreb og svag af Helbred, især plaget af Asthma. [...]
Schwach hadde nok noe større tiltro til legestanden. Han beskrev Alexander Møller som den ungdommeligste olding han hadde kjent. Særlig var han tiltrukket av Møllers politiske frihetstanker. Han hadde visstnok også reddet Schwachs liv «under en epileptisk meget betænkelig Sygdom».
Schwach illustrerer Møllers radikale politiske ideer gjennom 17. mai-episoden i 1828. Det var innført forbud mot å feire dagen. Sammen med Møller ble det allikevel arrangert en privat fest. Det ble drukket mye og det falt mange harde ord mot kongen. Ingen var visstnok hardere i sine utfall mot kongen enn Møller og Schwach.
Etter festen inviterte Møller Schwach hjem til seg. De gikk inn i rommet der det stod en gipsbyste av Karl Johan. Da utbrøt Møller at den slyngelen ikke lenger skulle besmitte hans hus hvoretter han slo byste i stykker og kastet stumpene ut av vinduet.
Vår første nasjonalsang
Conrad N. Schwach huskes av noen som forfatteren til «nasjonalsangen» Mens Nordhavet bruser.
//www.youtube.com/results?search_query=mens+nordhavet+bruser
Kilder:
Conrad N. Schwach. Erindringer af mit liv, 1790-1830. Ka forlag 2008. Redigert av Arild Stubhaug og Kamilla Aslaksen.
Arild Stubhaug: «Schwach og Arendal» i Sånn var det, Arendal historielag, årbok nr. 10, 2004.
Norsk biografisk leksikon
Illustrasjon: N. Schwach av Ole Tobias Olsen (hentet fra Wikipedia)