”Når den første bosetting i Kolbjørnsvik fant sted, kan ikke sies med sikkerhet, men stedets beliggenhet innbyr til tidlig bosetting. Her hadde naturen gitt stedet en lun vik, god dybde langs sjøkanten med skog og plass til gårder bakenfor. Dette kunne danne et godt grunnlag for vekst og utvikling.Kolbjørnsvik utviklet seg til å bli et tettsted der kultur, miljø og arbeidsliv fikk utvikle seg i takt med tiden.
Tidlig bosetting og etablering
VI må tilbake til tiden før Arendal fikk sin bystatus i 1723. Allerede i 1711 ble Kolbjørnsvik et senter for sorenskriverembetet. Tettstedet vokste raskt, og flere større personligheter slo seg ned både for å drive handelsvirksomhet og utvikle sine handelsinteresser ut over både by - og landegrenser. Jeg tenker på Kallevigene som slo seg ned i Kallevigen på 1700-tallet. Familien Lassen som etablerte seg i det huset som senere skulle bli hetende "Det Lassenske hus" og på "Lassens Kran". Familien Herlofsen etablerte seg i Kolbjørnsvik med store våningshus og skipskraner. Kjente handelsfolksom Anders og Hans Dedekam hadde en periode skipskran i Kolbjørnsvik.
Slaabervig hadde allerede sin bebyggelse på 1690-tallet da betydningsfulle og flinke handelsslekter slo seg ned.
Vi vet at flere skipsverft og kraner var i drift allerede på 1600-tallet og helt opp til vår tid. Skipsverftene og industrien i Kolbjørnsvik blomstret gjennom flere titalls år, og det ble bygget flere skuter i Kolbjørnsvik. På Jomfruholmen og Geiteholmen var det rigging og reparasjoner av skuter.
På Kolbjørnsvik Verft & Slipp (Bentzens kran) ble det opp til vår tid bygger seilbåter. Senere vokste det også opp mange småbåtbyggerier, blant annet på Jomfruholmen, i Sperrevigen, i Kolbjørnsvik og på Norodden. Alle disse bedriftshistoriene må en gang komme på trykk.
Fast skole i 1786
Folketallet i Kolbjørnsvik økte, og i og med denne store industrivirksomheten meldte behovet seg også for å til en fast skoleordning. Flere av Kolbjørnsviks mest betrodde menn gikk i bresjen for å kjøpe skolehus, og ansette en dugelig skolelærer. Dette skjedde allerede i 1786, og skolen lå helt nede ved vannet i Norvigen. Denne skolen ble da en av landets første faste skoler. Skolen hadde to elevkull. Det ene gikk om formiddagen, og det andre hadde skole om ettermiddagen.
Vekst
Etter stagnasjonen i krigsårene 1807-14 begynte handelen igjen å ta seg opp. Flere handelshus ble inkorporert i Arendal, og eierne betalte store skatter til Arendal. Det hadde tidligere, og i den tiden som fulgte, blitt satt opp flere store, nye hus i Kolbjørnsvik. Hvem som opprinnelig bygget det huset apoteker Tuxen (Sperrevigveien 13) kjøpte i 1829, kan vi ikke si sikkert. I dag fremstår det som en miniatyr av rådhuset i Arendal. Beliggenheten er like ved vannkanten i Kolbjørnsvik. Huset fikk et inngangsparti med en søyle på hver side. Likeledes ble det satt oppen stor trapp midt i huset.
Det ble også bygget flere arbeiderboliger som gjorde at Kolbjørnsvik ble fortettet. Disse kom blant annet i forbindelse med opprettelsen av Gimle dampsag i 1860-årene. I samme periode ble også Colbiørnsvig jernstøberi anlagt (i 1840-årene) av Michael von Kampen. Dette jernstøperiet produserte alt som seilskutene trengte. Støperiet ble senere flyttet ned til Kolbjørnsviktangen og fikk navnet Arendal mek. Verksted. Her ble blant annet den første "Colbjørn" bygget. Håndverkere av alle slag bodde i Kolbjørnsvik, og veksten var stor.
I tiden fra 1711-1838
Sorenskriverne hadde for så vidt sin egen agenda, men det bør ikke være tvil om at denne institusjonen trakk mange forskjellige mennesker til Kolbjørnsvik og var med å gi stedet sin status, aktivitet og skapte handelsvirksomhet. Sorenskriverne var arbeidsgivere for opptil 10 mennesker! Det betydde at tettstedet ble godt kjent blant folk flest, og det førte til at mange bosatte seg her.
Det religiøse liv blomstrer
Bak mange av disse foretakene har det igjen stått flere arbeidsomme og flinke menn fra Kolbjørnsvik. Båtkonstruktører, båtbyggere, redere, handelsmenn, organisasjonsmennesker, og, ikke å forglemme, den vanlige mann og kvinne. Skal jeg trekke frem noen blant de mange, må det være Nils Mathias Aalholm. Han var lærebokforfatter og grunnlegger av Vestlandske Tidende og var i sin tid (1830-årene) en meget sentral skikkelse i byens kulturliv.
Det vi ser i tiden utover på 1800-tallet, er at også den åndelige påvirkningen på tettstedet var merkbar. Vi kan nokså nøyaktig tidfeste når vekkelsen startet i Arendal. En "disippel" av G. A. Lammers kom i 1861 til Arendal og Hisøy for å emissere, som det den gang het. Det var emissæren Johan Erlandsen, som opprinnelig var fra Tønsberg, som virket fra 1861 til 1865 i området. Erlandsen ble en som "alle" måtte høre, og det budskapet han brakte, utløste et sug hos folk etter omvendelse. Dette satte mektige krefter i bevegelse i lokalsamfunnet. Det var nettopp i denne tiden at "Hisø Sogns Missionsforening for hedningene" ble stiftet i 1863, og i den etterfølgende tiden ble det på Hisøy satt i gang mange foreninger med stor møtevirksomhet. Jeg tror vi kan hevde at et stort tre ble plantet for misjonsvirksomheten på Hisøy i året 1863. Indremisjonen korn sterkt på banen et tiår senere. Dette førte til at de bygde et hus i 1873 i Prestegårdsveien for "fader- og moderløse børn". Huset var den første tiden et barnehjem, men ble hetende Misjonshuset. Noe senere kom et nytt barnehjem. Dette var i Trommestadveien 80.
Det var et stort behov for barnehjem, og mange misjonsmøter ble holdt i dette huset. Huset var ikke knyttet direkte til Det Norske Misjonsselskap, men fungerte som et bygg for mange foreninger på Hisøy i den første tiden. Etter dette kom det flere misjonsforeninger. Eksponenten for misjonen på Hisøy må sies å være Stian Bowman Herlofsen (1815-1904).
Han var født i 1815 i Kolbjørnsvik og var yngste sønn av Ole Jacob Herlofsen. Han gikk i sin fars fotspor, og ble sjøkaptein 30 år gammel.
Det var gode tider innen shipping, og Stian Bowman Herlofsen la seg opp mange penger. Noe før 1860 overtok han sin fars hus, som ligger helt nede i Norvigen (Noroddveien 62). For øvrig omkom faren på sjøen bare 40 år gammel.
Stian Bowman Herlofsen trakk seg tilbake i 1860 og levde av investeringen som han hadde gjort i sin brors skuter og ved utbytte av ulike skipsparter. Han giftet seg i 1855 med Hanna Dorothea Jensen (1827-1916), ei flott dame som også var født på Hisøy. Hun var datter av kapt. Jens Christen Jensen og hustru Nicoline Mathilde Aalholm. De forble barnløse, noe som var en stor sorg. Både han og kona var dypt religiøse, og de var med på å stifte "Hisø Sogns Missionsforening". Senere var de ogsåmed på å stifte "Arendal fellesforening for Indre Misjon". Samme år som mannsforeningen ble stiftet på Hisøy, ble kona, Madame Herlofsen, med i kvinneforeningen.
Huset i Norvigen (g. nr. 7, b. nr. 45) ble flittig benyttet som lokale til møtene som ble holdt hver søndag. Kvinneforeningen skulle ha sine faste møter hver første mandag måneden, og huset ble også brukt til samling for disse møtene. Andre foreninger som ble stiftet, var blant annet Zulupigen, Duen og Surra. Stian Bowman Herlofsen var utsending til den første ordinære generalforsamling som ble holdt i Det Norske Misjonsselskap i Stavanger. Han seilte dit med egen skute.
Egen kirke i 1849
På Hisøy ble det bygget annekskirke til Øyestad i 1849. Først da Hisøy fikk sin første sogneprest, Abraham Heffermehl i 1872, ble Hisøy eget sognekall. Heffermehl ble født i 1835, og var i embetet helt til 1893. Han var svært politisk interessert, og det var han som fikk ordnet det slik at Hisøy fikk egen prestebolig på Prestegårdsveien. Han mente dette måtte være det beste for kirken den gang. Det var her sentrum var! Heffermehl var med i fylkesstyret og ble faktisk valgt inn på Stortinget i 1892-94. Det var vel den gang slik at presten betydde mye og hadde stor anseelse og respekt blant folk. Kanskje av den grunn ble han også valgt til formann i misjonsforeningen på Hisøy. Han flyttet til Kristiania og døde der i 1909.
"Colbjørn"
Dampbåten "Colbjørn", som kom i 1893, har sin egen historie og er omtalt i egen artikkel. Vi skal huske på at denne "institusjonen" er også kulturdannende i et miljø som Kolbjørnsvik, og det har fortsatt helt opp i vår tid. Det er med stor glede vi kan konstatere at den fortsetter sin rute over byfjorden.
Forretningslivet dør ut — miljøet blomstrerI Kolbjørnsvik har det vært skjenkestuer, losjier, butikker av mange slag slik som: bakeri, slakter, krambod, posthus, melkeutsalg. Videre har det vært skomaker, snekkere, telefonsentral, lensmannskontor, trygdekontor, kommuneadministrasjonssenter og andre mer kortvarige tilbud som kafé, musikkforretning og malerbutikk. Når vi i 2011 ser at alle butikker og servicetilbud, ja, bortsett fra "Kolbjørn III", er borte, så kan det jo stilles spørsmål om Kolbjørnsvik er et utdøende sted.
Det positive i vår tid er at det i Kolbjørnsvik finnes fantastiske bomiljøer, gamle hus, unike steder med lokale navn som ikke finnes andre steder, hør bare: Pimpen, Adam, Calabossa, Børsen, Brønnene og Smauet m.fl. Disse stedsnavnene er forklart og skrevet om i egen artikkel i denne boken for å understreke tettstedets miljø. Vi skal heller ikke glemme alle de småartiklene som flere har skrevet om vår nære fortid. Dette er også med på å kaste et nytt og levende lys over stedets egenart, miljø og identitet.
Det har opp gjennom tiden vært mange kunstnere som har hentet inspirasjon og ideer til sine malerier. Dette har gjennom de siste årene vært levendegjort i utstillinger med motiver hentet fra bymiljøer og fra kystmiljøer. Flere bildende kunstnere har malt flotte bilder fra ulike miljøer i Kolbjørnsvik.
Kolbjørnsvik — et tettsted med identitet og sjel
På bakgrunn av alt det historiske materialet som er kommet frem i denne boken, håper jeg leserne vil reflektere over stedets historiske utvikling og identitet. Kolbjørnsvik har gjennom flere hundre år fått utvikle seg til det vi ser i dag. At mange eiendommer i området blir solgt for mange millioner kroner, sier også noe om stedets skjønnhet og beliggenhet".