Ettpartikommunen Stokken
I bygdeboken for Stokken, har Harald Berntsen benyttet begrepet ettpartikommunen. Han skriver at det kan virke som om boken har en politisk slagside ettersom de borgerlige partiene nesten ikke blir omtalt. Han legger til at dette bare gjenspeiler virkelighetens egen slagside.
Det fantes nemlig ikke organiserte borgerlige politiske partier i Stokken i den tid bygda hadde eksistert som egen herredskommune. Historien om Stokken herredsstyre og dets beslutninger er vesentlig Stokken Arbeiderpartis historie.
Herredstyremøtene ble i all hovedsak gjentakelse av Arbeiderpartiets gruppemøter. Det var nemlig på gruppemøtene at sakene ble avgjort. I de fleste tilfellene fikk Arbeiderpartiet oppslutning fra representantene fra de borgerlige partiene. Berntsen hevder videre at de viktigste politiske motsetningene i Stokken var de som forefantes innenfor Arbeiderpartiet og fagbevegelsen.
Den solide skatteinngangen fra industribedriftene gjorde det mulig å bygge ut gode sosiale ordninger. Kommunen ble ofte presentert som et utstillingsvindu for sosialdemokratisk kommunepolitikk.
Nils Hjelmtveit
Det var den senere stortingsmannen og utdanningsministeren, Nils Hjelmtveit (1892-1985). som skulle stå i spissen for en ny kommunalpolitisk linje i Stokken. Da han overtok som ordfører i 1925, var kommunen gjeldstynget. I sine memoarer skriver Hjelmtveit at kommunen da var uten økonomisk styring. Gjennom en skatterevolusjon, der Stokken som den første kommune i landet innførte forskuddstrekk, ble kommunens gjeld nedbetalt på rekordtid.
I finans- og skattepolitikken var målet å få til et riktig og rettferdig grunnlag for fordeling av skattene. Det skulle gjøres bl.a. ved en skjerpet kontroll av næringslivet. Dessuten valgte man en skattetabell med sterk sosial profil. I memoarene skriver han følgende: ”Men samtidig gjorde vi stadig reduksjonstabellene bedre, slik at de skattefrie fradragene ble størst mulig for dem med små inntekter og stor forsørgelsesbyrde. Vi la på denne måten byrdene med utbygging av kommunen over på dem som hadde den beste skatteevne”.
Ellers ble det lagt til grunn en bærekraftig kommuneøkonomi ved at det ble satt til side penger slik at kommunen bedre skulle kunne gjennomføre reformer i fremtiden. Fondsmidler ble også avsatt med tanke på at en bedre skulle takle fremtidige nedgangstider. Fondsmidlene skulle brukes til beste for «arbeiderklassens interesser» og «det arbeidende folk». Det dreide seg i første omgang særlig om fri skoletannpleie, fortsatt utvikling av folkeskolen, støtte til sykepleie, underbygging og snarest mulig innføring av alderdoms- og invalidepensjon, kommunalt gamlehjem uavhengig av fattigvesenet, folkebad, best mulige edruelighetsforhold.
Berntsen skriver at det var et vidtgående kommunepolitisk program innen reformismens rammer.
Ved valg ble det derimot stilt opp en borgerlig fellesliste mellom Høyre og Venstre. Noen protokoller for denne aktiviteten finnes ikke. Det som finnes av opplysninger finnes i de saker som ble behandlet i herredstyret.
Kilder:
Harald Berntsen: Trekk av Stokkens historie, ca. 1600-1962. Oslo 1980.
Håvard Rem: ”Nils Hjelmtveits erindringsbøker” i Aust-Agder-Arv 1992. Arendal 1992.