Forfatter: J. Landgraff: ”Litt fra gamle Dage i Nedenæs” .
I 1779 ble arrestforvalter Tron Andersen dømt til livsvarig festningsarbeid på Akershus, samt ”at have sin Bodslod forbrudt”, fordi den dødsdømte Jon Ørteland hadde unnsluppet fra Haugerød. Fangen forsvant natt til 16. mars, under mystiske omstendigheter. Arrestforvalteren ble nemlig funnet, vel forvart og innelukket i arrestkjelleren, sammen med lenkene som Ørteland skulle ha båret.
Få år senere ble arrestforvalter Jørgen Plau dømt for ”Forsømmelighet” i tjenesten. Han måtte ut med 5 riksdaler til Øyestads sogns fattige, samt 5 riksdaler til justiskassen og 4 i prosessomkostninger. Forsømmelsen besto i at han hadde tatt en arrestant opp på sitt værelse, ”for at han kunne pleies med Varme”. Men så dro Plau til byen og overlot arrestanten til ”to fruentimmers bevoktning”. Dermed forsvant arrestanten – med alle sine jern og lenker.
Litt senere samme år var Plau igjen hardt ute. Da rømte to arrestanter, og dermed mistet han jobben for godt. Dessuten ble han dømt til to års festningsarbeid på Akershus, samt ”at have Boslod til Kongens Kasse hjemfalden”.
Plaus ettermann som arrestforvalter var Johan Hedemann. Det gikk ikke stort bedre med han. Natt til 23. september 1786 hadde nemlig to av sju fanger som han hadde ansvaret for, forsvunnet. Dette skjedde mens Hedemann var på fogdegården Tønnevold for å hente forpleiningspengene. Han kom tilbake fra Tønnevold først ved middagstider dagen etter, og i mellomtiden hadde hans kone vært aleine om å passe fangene. For denne forsømmelsen måtte arrestforvalteren ut med 4 riksdaler til justiskassen og 3 i prosesskostnader.
Så gikk det bra med de to neste forvalterne, Ole Isaksen og Ole Bjørnsen. De fikk ingen dommer imot seg. Men den neste, Gudbrand Hansen, ble tatt desto hardere – for tredje gangs skjødesløshet. Han ble dømt til ”at have sin Stilling forbrudt”, samt ilagt mulkt og omkostninger.
Så ble dansken Peder Mikkelsen arrestforvalter. Fra han rømte først to fanger i 1826, noe som medførte 15 spesidaler i bøter og sakskostnader. Så rømte en ny fange alt året etter, og da lå Mikkelsen tynt an, selv om han forsvarte seg så godt han kunne. Han forklarte i retten at rømlingen hadde vært sengeliggende og trengte hjelp til et nødvendig ærend. Fangevokteren ble bedt om å hente en ”Strippe, der stod for Enden av Sengen til Afbenyttelse på Naturens Vegne”. Men fangen hadde angivelig fått frigjort seg fra jerna mens han lå der i senga, og idet fangevokteren fomla med bøtta, forsvant fangen ut gjennom døra. Han rakk å løse vokteren inne før han drog sin vei.
Men så viste det seg at hele historien var oppdiktet. Arrestanten hadde verken vært sengeliggende eller innelåst. Tvert imot! Han hadde gått løs og ledig, og dessuten vært benyttet til forskjellig arbeid på Haugerød. Den kvelden han forsvant hadde arrestforvalteren vært bortreist, og det var hans kone som satt med ansvaret. Hun hadde da bedt arrestanten gå ut og lukke døra til vedbua. Dermed forsvant han.
Etter denne fadesen ble Peder Mikkelsen fradømt sin stilling, og etterfulgt av Ole Aslagsen fra Vegusdal. Også han gikk det ille. Først ble han ”aktioneret for mislig Vagthold”, og så fradømt sin stilling og straffet for tyrannisk behandling av arrestanter. Blant hans tvilsomme meritter var ”2den Gangs Hor med Arrestantinder”.
Kilde:
J. Landgraff: ”Litt fra gamle Dage i Nedenæs” .
Beretningen er hentet fra Hilsen fra Øyestad. 2010. Utgitt av Øyestad Historielag.
Boslodd betyr her hele ens eiendom, unntatt jord. Å bli fradømt sin boslodd, var straff for en del alvorlige forbrytelser, ofte kombinert med dødsstraff.