Øyestads frie Arbeiderparti var et protestparti. Det var dels rettet mot Øyestad Arbeiderparti og dels mot kommuneledelsen.
I Øyestads offisielle kommunalpolitiske historiebok (1838-1991) blir det påstått at årsaken til stridighetene lå i den raske utviklingen bygda var inne i. Mange av de opprinnelige innbyggerne følte seg overkjørt. I denne fasen klarte ikke kommunen raskt nok å tilrettelegge infrastrukturen som veier, vann- og avløpssaker. Skolene ble ikke bygd raskt nok ut.
Slik beskrives forholdene:
”Dessuten var det et uvanlig godt samhold innen formannskapet og mellom dette og administrasjonen. Arnt B. Andersen var en sterk rådmann, men han sto også Arbeiderpartiet nær. Det var på den ene side en styrke, men på den andre siden var det vanskelig å nå fram med kritikk eller få i gang en konstruktiv debatt om det som skjedde. I ettertid er det også lett å se at det var en vesentlig svikt i informasjonen fra kommunens ledelse til dens innbyggere. Mange forsto heller ikke rekkevidden av den utvikling som var i gang”.
Sommeren 1967 kom reaksjonene. Arne J. Myrdal stod svært sentralt i opprøret. Han hadde mange med seg i misnøyen med Øyestad Arbeiderparti. 73 misfornøyde valgte å melde seg inn i Arbeiderpartiet. Flere hadde tidligere vært medlemmer, men de hadde unnlatt å betale kontingent fordi de hadde vært misfornøyd med utviklingen i partilaget.
For ledelsen i Arbeiderpartiet fremsto denne innmeldingsaksjonen som truende. Det var selvsagt en fare for at de nyinnmeldte kunne kuppe ledelsen i partilaget. De nyinnmeldte fikk tilsendt et stensilert brev med beskjed om å følge de vanlige rutinene for opptak av medlemmer. I følge disse skulle alle som søkte opptak, anbefales av et tidligere medlem.
Det som virkelig skapte sensasjon, var valgkampskriftet ”Valget i Øyestad”. Det ble sendt husstandene like før valget i september 1967. Det inneholdt partiets program og dessuten en rekke påstander og insinuasjoner mot navngitte personer i Øyestad. Formannskap og administrasjon ble beskyldt for korrupsjon og for å mele sin egen kake. Det ble krevd at kontorsjefen skulle avsettes. Særlig harde utfall kom det mot Arbeiderpartiets sittende ordfører, Jørgen Slettvold.
Ordføreren kontaktet kommunens advokat som konkluderte med at det var grunnlag for påtale. Formannskapet oversendte i neste omgang skriftet fra Øyestad Frie Arbeidere til politimesteren i Arendal. Der ble skriftet liggende uten at noe rettslige skritt ble foretatt.
Slik Arne Myrdal så det
Myrdal gir den nye partidannelsen bred omtale i bygdeboka si. I hovedtrekkene stemmer fremstillingen med den ”offisielle” beretningen. Myrdal omtaler problemene mer detaljert og beskrivelsene bærer preg av at han var en aktiv deltaker.
Det ulmet på underflaten, skriver Myrdal. Det var særlig i Bråstad krets og da spesielt i Heidalen at misnøyen var særlig stor. Kretsen var blitt forsømt gjennom mange år. Skolen var foreldet. I Heidalen rant kloakken åpent og barn lekte i den. Om sommeren gikk brønnene tomme og veien opp Heidalen var så klein at drosjesjåførene nektet å kjøre på den. Overalt i kommunen var det misnøye med brøytingen og det dårlige veistellet. I følge Myrdal var kommunen bare interessert i oppsitternes skattepenger.
Det var på denne bakgrunnen at Arne Myrdal begynte å organisere arbeiderne i bygda. Meningen var å få arbeiderpartivelgere til å møte opp på nominasjonsmøtet slik at en kunne få nye og yngre krefter inn på valglisten. Etter et møte på Bråstad skole valgte 73 arbeiderpartivelgere å melde seg inn i partiet og møte på nominasjonsmøtet.
I følge Myrdal, fikk partiledelsen panikk. De vedtok da at ingen kunne bli medlem av Øyestad Arbeiderparti uten at et eldre partimedlem hadde gått god for søkeren. Dette skapte enorm frustrasjon og det ble besluttet å starte et nytt parti. Navnet ble Øyestad Frie Arbeiderparti. I følge Myrdal bestemte lensmannen at partiet måtte benevnes Øyestad Frie Arbeidere. I valgplakater ble også forkortelsen Øyestad Frie brukt.
Partiet førte en aktiv valgkamp. På valgdagen stilte partiet med mange biler. En av bilene var utstyrt med høyttaler. Det var innspilt musikk og taler og bilen kjørte rundt i bygda begge valgdagene.
Innsatsen gav resultater. Partiet oppnådde over 20 % av stemmene og kom inn med 5 representanter i herredsstyret og 1 representant i formannskapet. Arbeiderpartiet gikk tilbake med 4 representanter og mistet dermed flertallet.
Øyestad Frie Arbeidere hadde på forhånd bestemt seg for ikke å stemme på Arbeiderpartiets ordførerkandidat. Etter mye diskusjon på borgerlig side ble det representanten fra Kristelig Folkeparti som fikk ordføreren (Jens Martin Jensen).
Det ble mange harde konfrontasjoner mellom Øyestad Frie Arbeidere og Øyestad Arbeiderparti. Myrdal skriver at i noen møter gikk det så hardt for seg at noen representanter rømte ut på gangen. Etter hvert endret taktikken seg. ”De gamle kommunestyrerepresentanter rottet seg sammen mot inntrengerne. De måtte for all del ikke få gjennomført noe av sitt valgprogram. Etter hvert var den vanlige stemmegivningen 16-9 og 17-8. Under slike forhold var det ikke lett for Øyestad Frie Arbeidere å få gjennomslagskraft”.
Deretter gjennomgår Myrdal den rivende utviklingen som foregikk i Øyestad i valgperioden. ”Årene 1968-1971 var trolig de viktigste og mest begivenhetsfulle i bygdas ettterkrigshistorie. Da ble hele Natvig-Nedenes-området innkjøpt og arbeidet med planlegging påbegynt. Samtidig kom Stoa-området som skulle romme den framtidige industri. Rannekleiv-feltet ble utbygd, nye skoler ble planlagt og arbeidet med vann og kloakk gikk videre. Aldri tidligere hadde det vært investert så mye penger i en 4 års periode”.
Myrdal konkluderer altså med at det meste gikk i riktig retning til tross for at hans parti ikke hadde innflytelse på utviklingen.
Illustrasjon: Valgdagen 1967. Arne Myrdal til høyre i bildet.
Kilder:
Arne Myrdal: Øyestad Historie, bind 4. 1984
Andreas Vevstad: Øyestad kommune, 1838-1991
Tiden, juni-september 1967
Agderposten, juni-september 1967