Det var trelasthandelen som bar oppe skipsfarten og gav grunnlaget for det store oppsvinget for rederne i disse årene. Når Arendal gikk forbi Kristiansand i årene rundt 1680 i eksport av bjelker, bord og planker, skyldtes det ikke minst tilgangen på virke fra områdene i øvre Telemark, Fyresdal, Vrådal, Nissedal og Treungen.
I 1661 slo kongen og riksstyret fast at borgerskapet skulle ha monopol på trelasthandelen, noe som forsterket en tendens i lovverket og bypolitikken som lenge hadde gjort seg gjeldende. Sentralmyndighetene ønsket at byene og borgerskapet skulle ha hånd om det meste av handelen med varer, og særlig den lukrative trelasthandelen.
I 1661 var det så å si bare bønder som eide sager i Nedenes, med noen få unntak. 1660-årene førte ikke til omfattende endringer i eierforholdene på Agder, selv om borgerne i byene lenge hadde vært på frammarsj og hadde fått stadfestet enerett på trelasthandel. Det ble ikke slutt på at Nedenes-bøndene drev med trelasthandel. Det het om bonden på Vigeland i Øyestad at han pleide å kjøpe i innlandet eller i Telemark 20 eller 30 tylfter tømmer. Bøndene fortsatte å drive sagbruk og selge trelast, og Nedenes-privilegiet ga dem adgang til å selge trelast til Danmark. I 1660-årene var 21 gårdbrukere i Øyestad oppført med tømmerhandel som biyrke. Men skogmangelen var åpenbar.Les mer i Eirin Holberg og Knut Dørum: Arendal før kjøpstaden. Fram til 1723 (Cappelen Damm, 2018).
Illustrasjon: Arendal behersket fra 1660- og 70-årene et stort og traktformet vassdrag nettopp fordi mange elver rant ned i Nidelva som munnet ut ved småbyen. Disse naturforholdene bidro sterkt til å gi kjøpmennene i Arendal nærmest en monopolsituasjon.