Mellom 1723 og 1900 bandt sjøfarten og skipsbyggingen Arendal sammen med de omkringliggende landområdene Øyestad, Hisøy, Tromøya, Barbu, Stokken, Østre Moland, Flosta og Strengereid. Arendal var motoren.
Det var der de mest kapitalsterke rederne bodde, det var der det meste av distriktets eksport- og importvarer ble lastet, losset og kontrollert, og det var der de aller fleste av skipene i arendalsdistriktet hørte hjemme. Det fantes imidlertid også redere i områdene rundt byen, og der bodde også en del skippere og de fleste av sjøfolkene på arendalsflåtens skip. De aller fleste av skipsverftene i distriktet lå utenfor byen, og det samme gjorde reperbanen og sagbrukene som sagde trelast for eksport. Langs skipsleia lå det uthavner med loser, gjestgiverier og skipshandlere. Lastingen av jernmalm fra det store Arendalsfeltet foregikk i hovedsak utenfor bygrensene, fra malmbrygger langs Nidelva og langs sjøen. Utover på 1800-tallet ble det også etablert store trelastlagre rundt byen.
(….) Som tittelen på boka viser til, var 1700- og 1800-tallet sjøfartens tid i arendalsdistriktet. Sjøfartshistorien danner en naturlig rammefortelling for fremstillingen av distriktets økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske utvikling mellom 1723 og 1900. Det har vært bestemmende for inndelingen av boka i tre deler. Les mer i Håkon Haugland: I sjøfartens tid. Arendal 1723-1900 (Cappelen Damm 2020).
Foto: Skuter på havna i Arendal under sjøfartssamfunnets gullalder. Foran til høyre ses Hiis’ hjørne på Tyholmen, bak til høyre skimtes to skyter til kai ved verftet på Strømsbuneset, og til venstre ses bebyggelsen ytterst på Norodden på Hisøy. Foto: AAMA - KUBEN