Lauritz Pedersen Brinch lyktes i å bli «herre til Arendal». Han vant seg byen i 1681. Suksesshistorien var slik: Han giftet seg med dattera til en av byens rikeste menn. Han overtok så bygrunnen til toller Niels Thrane, som hadde satt seg i dyp gjeld til Lauritz. Som grunnherre fikk Lauritz en enestående stilling, og herredømmet ble styrket gjennom giftermål og allianser mellom tre familier. For byens befolkning ble det viktig å ha et godt forhold til herren til Arendal, som Lauritz ble kalt. Imidlertid var ikke hans makt ubegrenset. Grunnherren hadde problemer med å få inn leie og holde oversikt over hvem som bodde i den lille byen.
De små byene i Norge fikk på 1600- og 1700-tallet sine herskap og dynastier. I en seddel i fogderegnskapene fra 1700 omtales borgeren og grunneieren Lauritz Pedersen Brinch som «herre til Arendal». Flere ganger møter vi uttrykket «stedets herskaper» i fogderegnskapene på slutten av 1600-tallet og på begynnelsen av 1700-tallet. Grunneierne var byens herskaper eller herrer. I Mandal og Farsund kalte man dem «kongene». I andre småbyer gikk de under betegnelsene «jorddrotter» og «proprietærer». Lauritz definerte sin rolle slik: «å kunne våke over Arendal og være ladestedet til gavn og bestyrkelse». Les mer i Eirin Holberg og Knut Dørum: Arendal før kjøpstaden. Fram til 1723 (Cappelen Damm, 2018).
Illustrasjon: Prospekt av Arendal fra 1685, fransk karttegning av Louis Boudan, med tittelen: Plan de la ville d 'Arrendal en Nortwege, dans la province de Christiania. Foto Biblioteque Nationale de France