De fleste skipperne seilte på oppdrag for rederne, og rederne var ofte én eller flere kjøpmenn i Arendal. Til dels drev de også som kjøpmenn, men da i smått. De som var rene kjøpmenn i uthavnene, var sjelden engasjert i annet enn småhandel.
La oss se nærmere på eliten i uthavnene. I 1723 bodde det fem borgere og en borgerenke i Kolbjørnsvik, fire borgere i Neskilen, to borgere i Merdø, én borger i Barbu, én borger på Asdal, en borgerenke på Sandstø og én borger på His. Totalt hadde Arendal 16 utenbys borgere i nærområdene (se ovenfor). Om borger Hans Feiff i Kolbjørnsvik het det at han var skipper og «brukte små kjøpmannskap». Borger Samuel Christenssen Eyde i Kolbjørnsvik var skipper, eide selv en skipspart og handlet med små trelast og annet kjøpmannskap. Borger Poul Larsen på Asdal drev med bjelker, bord og smålast og bodde strategisk til i Arendalsvassdraget. Om borger Peder Jacobsen, som bodde rett utenfor Arendal, kan vi lese at hans næring var slett, og han drev smått med trelast. Borgenka Elisabeth Havsjø, som bodde i Kolbjørnsvik, hadde trolig ikke lenger næring, ettersom hun var blitt gammel. Borgerenka Maria Jacobsdatter på Barbu hadde kun liten næring med destillering av brennevin. Interessant er det at Christian Feiffs enke hadde giftet seg med Mathias Lange. Hun handlet med bjelkebruk, kornvarer og drev alminnelig kjøpmannskap. Men andre ord fylte borgerne i uthavnene en plass i det sosiale hierarkiet klart under de store kjøpmennene i selve Arendal. De utenbys borgerne måtte også underordne seg den næringen som de store i byen hadde bygd opp, gjerne som skippere eller underleverandører. Les mer i Eirin Holberg og Knut Dørum: Arendal før kjøpstaden. Fram til 1723 (Cappelen Damm, 2018).
Foto: Narestø. Foto P.M. Danielsen, verdenspostforeningen, Aust-Agder museum og arkiv – Kuben